MAKTFORDELINGSPRINSIPPET

I Norge har vi en tredeling av makten. Tanken om å fordele makten ble lansert av den franske filosofen Montesquieu på 1700-tallet. Han tenkte at hvis makten i et samfunn var fordelt på flere, ville det ikke bli så lett for én gruppe å misbruke makten sin og undertrykke andre. Dette kalles maktfordelingsprinsippet og spilte en viktig rolle ved utformingen av Grunnloven i 1814.

Bilde: Charles Montesquieu (1689-1755) var en fransk forfatter og politisk filosof.

Grunnloven delte makten mellom disse tre:

• Den lovgivende makten – Stortinget

• Den utøvende makten – Kongen gjennom regjeringen

• Den dømmende makten – domstolene med Høyesterett i spissen

I Grunnloven ble kongen tildelt mye makt. Han skulle velge regjeringen og utnevne statsministeren. Stortinget hadde ingen makt over sammensetningen. Slik er det ikke i dag. Norge har siden 1884 hatt det som kalles et parlamentarisk system. Det betyr at hvis ikke regjeringen har støtte av et flertall i Stortinget, må den gå av.

Innføringen av parlamentarismen svekket maktfordelingsprinsippet og ga samtidig kongen mindre makt. Kongen har i dag ingen utøvende makt, selv om han fortsatt er Norges statsoverhode og den øverste formelle lederen for regjeringen.

Hver fredag klokka 11 er det et møte som kalles Kongen i statsråd. Her legger statsministeren og medlemmene av regjeringen fram viktige saker for Kongen. Selv om det er Stortinget som vedtar lovene i landet, er ikke loven gyldig hvis ikke både statsministeren og Kongen har undertegnet den.

Bilde: Slottet i Oslo ble første gang tatt i bruk i 1849. Det ble opprinnelig bygget som kongebolig for den svensk-norske kongen Carl Johan. Carl Johan døde i 1844, dermed fikk han aldri gleden av å bo i sitt norske hjem. Carl Johan er likevel hedret med egen statue på slottsplassen. Oslos hovedgate Karl Johan er også oppkalt etter ham.