STORTINGSVALG

Hvert fjerde år er det stortingsvalg, og alle norske statsborgere som fyller 18 år det året, har rett til å stemme. Velgerne stemmer på det politiske partiet de er mest enige med. Før valget lager partiene partiprogrammer som forklarer hvordan de mener landet bør styres. Det er blant annet disse meningene velgerne må ta stilling til før de skal avgi stemme. Politikerne som blir valgt, skal styre på vegne av folket. Dette kalles representativt demokrati og er den mest utbredte formen for demokrati.

Bilde: Alle representantene har en fast plass i stortingssalen.

Det velges totalt 169 stortingsrepresentanter. 150 av disse er distriktsmandater, det vil si representanter fra de 19 valgdistriktene. De 19 siste representantene er det som kalles utjevningsmandater, ett fra hvert valgdistrikt (fylkene fra før 2018/2020 utgjør fortsatt valgdistriktene ved stortingsvalg).

Mens distriktsmandatene bestemmes av hvor mange stemmer partiet får i hvert fylke, fordeles utjevningsmandatene etter hvor mange stemmer partiene får på landsbasis. Grunnen til denne ordningen er at man skal sikre en jevnere fordeling av representantene.

Hvor mange representanter et valgdistrikt får på Stortinget, bestemmes av distriktets størrelse, beregnet ut fra areal og folketall. Grunnen til denne ordningen er at man skal sikre representanter fra valgdistrikt med lavt folketall. Oslo er det valgdistriktet som har høyest folketall og får derfor flest representanter på Stortinget. Finnmark er landets største valgdistrikt målt i areal, men det bor færrest mennesker der. Siden folketallet teller mer enn arealet, blir antallet representanter fra Finnmark (valgdistrikt) mye lavere enn fra for eksempel Oslo.

De som sitter på Stortinget, representerer altså Norges befolkning. Det er en mangfoldig samling av folk fra alle fylker, fra ulike partier og fra ulike næringer og yrker – det er unge og eldre, menn og kvinner. Stortinget er derfor et slags speilbilde av befolkningen.