Keepertalentet på ØIF Arendal satt hjemme i TV-stua da Danmarks midtbanestjerne gikk i bakken i Parken lørdag kveld.

– Da jeg så Eriksen falle, så tenkte jeg: Var det slik det så ut med meg også? Var det så ekkelt for alle som så meg?

Danskens tilstand er nå stabil, men de høydramatiske bildene av Eriksen ble en ekkel påminner for tenåringen.

– Jeg tenkte videre: Fy, så heldig jeg er, sier Olsen.

– Jeg kjenner ikke Eriksen engang, og når det var så ekkelt å se han, så lurer jeg på hvordan lagkameratene mine syntes det var å se meg den gangen, sier han videre.

For i 2016 kunne det gått virkelig galt.

– Det reddet livet mitt

Han var underveis i en aldersbestemt treningskamp mot byrivalen Grane i Sparebanken Sør Amfi da det plutselig gikk galt. Pulsen steg kraftig. Så gikk han i bakken.

– Jeg husker absolutt ingenting av selve hendelsen, sier han i dag.

– Legen har forklart at alle har to «ledninger» til hjertet. Jeg hadde tre. Hjertet mitt pumpet for fort. Det taklet ikke mer, sier han videre.

Både faren og moren var til stede i håndballhallen. Faren, som var guttenes trener, startet med hjerte- og lungeredning sporenstreks. Etter hvert kom hjertestarteren.

– Det var tilfeldigvis en lege i nærheten. Han og hjertestarteren reddet livet mitt, forteller unggutten.

Telefonsamtalen han aldri glemmer

På sykehuset lå han i fire dager. Der fikk han besøk av sine største forbilder på herrelaget:

– Sondre Paulsen og Magnus Jøndal. Sondre var det aller største på den tiden, som en lokal stjernespiller, og Magnus er jo blitt dritgod nå. Jeg kan huske jeg synes det var litt flaut at de kom, for jeg ønsket jo helst å glemme episoden så fort som mulig. Samtidig ble jeg utrolig glad for å se at de brydde seg, sier Olsen.

I tiden som fulgte mistet han håndballgleden helt. Han gikk på tabletter som gjorde ham raskere utmattet. Å se lagkamerater proppfulle av energi gjorde vondt.

Men han holdt ut. Og for to måneder siden fikk han en helt spesiell telefon.

Der ble han fortalt at han skal trene med ØIFs herrelag gjennom hele sommeren. På samme lag som heltene fra barndommen: Paulsen og Jøndal.

– Da jeg fikk spørsmål om være med, så trodde jeg ikke på det. Jeg spurte dem om dem køddet, forteller han.

Drømmen

– Nivået er vanvittig mye høyere. Jeg har alltid levd på talentet, men merker nå at man må legge ned en vanvittig innsats for å henge med på det øverste nivået, sier han videre.

For det er dit han vil: Til toppen. Og hendelsen for fem år siden har lært ham å jage drømmen med hele seg.

– Opplevelsen min lærte meg at jeg må gjøre det jeg har lyst til her i livet. Jeg har alltid hatt lyst til å bli håndballspiller, men etter det som skjedde, så innså jeg det i større grad: «Ok, det er faktisk én ting jeg vil - det er å bli håndballspiller», sier Olsen.

Og legger til:

– Jeg skal ikke la denne sjansen gå.