Ytrings- og pressefrihet
I arbeidet som journalist er du helt avhengig av at det er tillatt å si sin mening, at kildene dine tør å gi deg opplysninger, og at det er lov å publisere journalistikk. Det sørger ytrings- og pressefriheten for.
Skrevet av Silje Thalberg, journalist og lærer (Tilpasset mellomtrinn av Jørgen Valle)
Foto: Shutterstock
Vær Varsom-plakaten, journalistenes etiske retningslinjer, sier at ytringsfriheten er en helt nødvendig del av et demokrati. Om folk skal være med å bestemme, må de også kunne si sin mening. Media og pressen skal forsøke å ta vare på denne rettigheten. Ytringsfriheten er også en del av den norske grunnloven. Ingen skal altså kunne straffes for å ytre sine meninger.
Ytringsfriheten åpner for debatt og kritikk
Ytringsfriheten åpner for debatt og kritikk av myndighetene. Journalister, og alle andre, kan kritisere og stille spørsmål om det som skjer og beslutninger som blir tatt. Dette kan de gjøre uten å frykte at de blir fengslet eller straffet. Det er med bakgrunn i Grunnloven at journalistikken har samfunnsoppdraget sitt. Journalistene skal avdekke det som kanskje ikke er så bra i samfunnet, og journalistene skal også bidra til at disse sakene blir diskutert.
Foto: Getty Images
Journalister er avhengig av ytringsfrihet
Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) gir også ytringer sterk beskyttelse. Den sier blant annet at alle har «frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser». Ytringsfriheten gjør at ingen kan drive forhåndssensur av ytringer. Forhåndssensur vil si at myndighetene eller andre som har makt hadde styrt hva som hadde kommet frem i media. Om journalistene i et slikt tilfelle hadde skrevet noe negativt om lederen i landet, kunne lederen i landet sensurert det han eller hun ikke ville ha med. På denne måten kommer ikke fortellingene fra virkeligheten frem. De blir forfalsket eller utelatt. Dette kjennetegner ikke et demokrati. Slik er journalistikk avhengig av retten til å kunne ytre seg fritt. Dette skjer ikke i alle land.
Enkelte land i verden i dag har faktisk manglende ytringsfrihet. For selv om ytringsfrihet er en menneskerett, er ikke ytringsfrihet en selvsagt rett for alle. Omkring halvparten av verdens befolkning lever i samfunn med ingen eller sterkt begrenset ytringsfrihet. Der er det myndighetene som bestemmer hva som er lov å si og ikke. I slike samfunn brukes også det som kalles propaganda. Propaganda er informasjon som skal påvirke folks følelser og tanker i bestemt retning. Slik informasjon legger sterkt vekt på én side og skjuler andre sider ved saker som er viktige i samfunnet.
Kan man si hva man vil?
Selv om ytringsfrihet innebærer en rett til å si sin mening, er det noen begrensninger. Det er noen ting vi ikke skal si eller publisere. Vi bytter på sett og vis litt frihet mot andre rettigheter – som retten til personvern og retten til ikke å bli trakassert. Pressen kan derfor ikke bruke ytringsfrihet som unnskyldning for å dele personopplysninger eller å "henge ut" personer i media. Krenkelser av privatlivets fred er forbudt. Det er også diskriminering og hatefulle ytringer. Man kan med andre ord ikke si hva man vil. Man må vise hensyn.
Trues til taushet
Det finnes ting som er begrensende for ytringsfrihet. En person kan la vær å uttale seg om noe dersom personen frykter for hvilke konsekvenser ytringen kan få. Det finnes mange eksempler på at upopulære uttalelser har ført til utestengelse, baksnakking eller ryktespredning. Å velge å ikke uttale seg, er en form for selvsensur. Da sensurerer man seg selv. En del journalister opplever også trusler. Dette kan føre til at færre journalister tør å ytre sakene sine. En undersøkelse gjort i 2013 viser at hver femte journalist har blitt truet.
- Les også: – Aldri før har det vært så store risikoer ved å ytre seg (Aftenposten)
Pressen skal ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene.
Netthets er ulovlig
Aviser og andre sider på nett har det som kalles kommentarfelt. Disse feltene finner man gjerne under de ulike sakene. Her skriver leserne sine meninger og kommentarer. Kommentarfeltene på nettet er ofte fulle av personangrep og krenkelser. Dette kalles for netthets. Tonen i mange nettdebatter er ekstremt tøff og ofte usaklig. Det er slett ikke uvanlig med ytringer som går direkte på debattantenes identitet, utseende eller særtrekk. Enkelte ganger skrives det også trusler.
- Les også: Ytringsfrihet under strekt press
Netthets er ulovlig, og de som truer eller håner noen på grunn av hudfarge, opprinnelse, religion eller livssyn, legning eller funksjonshemning, risikerer straff. (Artikkelen fortsetter under videoen.)
Kilder:
Brurås, Svein (2010). Etikk for journalister. Bergen: Fagbokforlaget
Ødegård, Siri og Hobæk, Inger (2008). Mediekommunikasjon 2. Oslo: Gan Aschehoug
