Ytrings- og pressefrihet
I arbeidet som journalist er du helt avhengig av at det er tillatt å si sin mening, at kildene dine tør å gi deg opplysninger, og at det er lov å publisere journalistikk. Det sørger ytrings- og pressefriheten for.
Skrevet av Silje Thalberg, journalist og lærer (Tilpasset mellomtrinn av Jørgen Valle)
Foto: Shutterstock
Vær Varsom-plakaten, journalistenes etiske retningslinjer, sier at ytringsfriheten er en helt nødvendig del av et demokrati. Om folk skal være med å bestemme, må de også kunne si sin mening. Media og pressen skal forsøke å ta vare på denne rettigheten. Ytringsfriheten er også en del av den norske grunnloven. Ingen skal altså kunne straffes for å ytre sine meninger.
Ytringsfriheten åpner for debatt og kritikk
Ytringsfriheten åpner for debatt og kritikk av myndighetene. Journalister, og alle andre, kan kritisere og stille spørsmål om det som skjer og beslutninger som blir tatt. Dette kan de gjøre uten å frykte at de blir fengslet eller straffet. Det er med bakgrunn i Grunnloven at journalistikken har samfunnsoppdraget sitt. Journalistene skal avdekke det som kanskje ikke er så bra i samfunnet, og journalistene skal også bidra til at disse sakene blir diskutert.
Foto: Getty Images
Journalister er avhengig av ytringsfrihet
Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) gir også ytringer sterk beskyttelse. Den sier blant annet at alle har «frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser». Ytringsfriheten gjør at ingen kan drive forhåndssensur av ytringer. Forhåndssensur vil si at myndighetene eller andre som har makt hadde styrt hva som hadde kommet frem i media. Om journalistene i et slikt tilfelle hadde skrevet noe negativt om lederen i landet, kunne lederen i landet sensurert det han eller hun ikke ville ha med. På denne måten kommer ikke fortellingene fra virkeligheten frem. De blir forfalsket eller utelatt. Dette kjennetegner ikke et demokrati. Slik er journalistikk avhengig av retten til å kunne ytre seg fritt. Dette skjer ikke i alle land.
Enkelte land i verden i dag har faktisk manglende ytringsfrihet. For selv om ytringsfrihet er en menneskerett, er ikke ytringsfrihet en selvsagt rett for alle. Omkring halvparten av verdens befolkning lever i samfunn med ingen eller sterkt begrenset ytringsfrihet. Der er det myndighetene som bestemmer hva som er lov å si og ikke. I slike samfunn brukes også det som kalles propaganda. Propaganda er informasjon som skal påvirke folks følelser og tanker i bestemt retning. Slik informasjon legger sterkt vekt på én side og skjuler andre sider ved saker som er viktige i samfunnet.
Kan man si hva man vil?
Selv om ytringsfrihet innebærer en rett til å si sin mening, er det noen begrensninger. Det er noen ting vi ikke skal si eller publisere. Vi bytter på sett og vis litt frihet mot andre rettigheter – som retten til personvern og retten til ikke å bli trakassert. Pressen kan derfor ikke bruke ytringsfrihet som unnskyldning for å dele personopplysninger eller å "henge ut" personer i media. Krenkelser av privatlivets fred er forbudt. Det er også diskriminering og hatefulle ytringer. Man kan med andre ord ikke si hva man vil. Man må vise hensyn.
Trues til taushet
Det finnes ting som er begrensende for ytringsfrihet. En person kan la vær å uttale seg om noe dersom personen frykter for hvilke konsekvenser ytringen kan få. Det finnes mange eksempler på at upopulære uttalelser har ført til utestengelse, baksnakking eller ryktespredning. Å velge å ikke uttale seg, er en form for selvsensur. Da sensurerer man seg selv. En del journalister opplever også trusler. Dette kan føre til at færre journalister tør å ytre sakene sine. En undersøkelse gjort i 2013 viser at hver femte journalist har blitt truet.
- Les også: – Aldri før har det vært så store risikoer ved å ytre seg (Aftenposten)
Pressen skal ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene.
Netthets er ulovlig
Aviser og andre sider på nett har det som kalles kommentarfelt. Disse feltene finner man gjerne under de ulike sakene. Her skriver leserne sine meninger og kommentarer. Kommentarfeltene på nettet er ofte fulle av personangrep og krenkelser. Dette kalles for netthets. Tonen i mange nettdebatter er ekstremt tøff og ofte usaklig. Det er slett ikke uvanlig med ytringer som går direkte på debattantenes identitet, utseende eller særtrekk. Enkelte ganger skrives det også trusler.
- Les også: Ytringsfrihet under strekt press
Netthets er ulovlig, og de som truer eller håner noen på grunn av hudfarge, opprinnelse, religion eller livssyn, legning eller funksjonshemning, risikerer straff. (Artikkelen fortsetter under videoen.)
Kilder:
Brurås, Svein (2010). Etikk for journalister. Bergen: Fagbokforlaget
Ødegård, Siri og Hobæk, Inger (2008). Mediekommunikasjon 2. Oslo: Gan Aschehoug
Pressefrihetens status i Norge
Fulltekst
Last ned som tekstdokument♫ ♫ 2021 verdens pressefrihetsindeks
180 land evaluert
Journalistikk, en vaksine mot misinformasjon, blir blokkert i mer enn 130 land.
Sju journalister fengslet eller forsvunnet, etter å ha dekket koronaviruskrisen.
President Bolsonaro fornærmer mediene i stedet for å ta grep mot pandemien.
Myndigheter fengsler journalister for å minimere antallet dødsfall.
Presidenten har forbudt å gi ut statistikk om pandemien.
Tilgangen på fakta er truet.
Journalister angrepet under protester.
Myndigheter slår ned på dem som dekket demonstrasjoner som støttet Navalnyj.
Journalister kan få dødsstraff for å ha skrevet om øya.
Khaled Drareni fengslet for å ha dekket "Hirak"-protestene.
Journalist fengslet for å avsløre en covid-19-skandale.
Mange journalister skadd av politiet under protester.
Journalist Maria Ressa jages...
Og du kan bli drept for gravende journalistikk.
Israel, Jesus Alfonso og Arturo drept over hva de undersøkte.
Tre journalister myrdet på mindre enn to måneder.
Journalist Rakesh Singh brent levende...
I en verden der journalistikk har mektige fiender...
Juntaen knebler mediene.
Myndighetene får selvstendige medier stengt.
Reportere stadig arrestert, banket opp eller forvist...
Og demokratier vingler mellom sikkerhet og frihet...
"Global sikkerhetslov" truer retten til å informere.
Å forsvare journalistikk...
Er å forsvare alles frihet.
Reporters Without Borders.
Norge troner altså på toppen av pressefrihetsindeksen,
og er dermed en slags verdensmester i pressefrihet.
Gratulerer med det, og velkommen hit,
stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen.
Hvilke tanker gjør du deg, når du hører
at pressefriheten er i fare i mer enn sju av ti land?
Gratulerer tilbake, må jeg starte med, og takk for at jeg får komme.
Og gratulerer med dagen.
Vi kan være veldig glade for
at Norge nok en gang troner øverst på statistikken.
Men det er en stor skygge ved det.
Det hadde vært mye bedre å trone øverst på den,
dersom vi visste at demokrati og den frie pressen
preget hele statistikken.
Men vi ser at det er helt motsatt.
Jeg synes det er veldig trist.
Det er veldig alarmerende.
Pressefrihet er symbolet på demokrati og åpenhet,
og når det ikke er pressefrihet,
så er det ikke demokrati og åpenhet.
Da i stadig flere og flere land, som vi nettopp hørte.
Å ha et yrke som journalist eller fotograf,
at det skal være livsfarlig, er vanskelig å forstå
i den norske konteksten, men det er ikke vanskelig å forstå
når man ser bilder fra verden der ute.
- Du er en slags øverste vokter av demokratiet her hjemme.
Hvordan merker du kampen for pressefrihet i din arbeidshverdag?
Jeg synes vi i Norge har innrettet oss veldig godt.
Jeg mener det er veldig stor respekt,
for min del, mellom politikere og journalister.
Journalister og pressen er de som skal se makten i kortene,
men også bidra til informasjon.
Bidra til å se på saker fra ulike perspektiver,
og bidra til demokratiske prosesser,
nettopp ved å belyse sakene som er til diskusjon.
Eller for eksempel nå, som vi er midt i en koronakrise,
belyse myndighetenes og politikernes håndtering.
Det er det som bidrar, tror jeg også,
til at journalister også har høy tillit i Norge.
Fordi dere bidrar til å belyse sakene på en viktig måte.
- Hva er det vi har gjort riktig, siden vi troner på toppen av indeksen?
Først og fremst er vi et samfunn med høy tillit.
Vi er ikke et samfunn hvor folket er splitta.
Vi er ikke et samfunn der vi ikke tror på det vi leser i avisene.
Og vi har bygd den tilliten over mange år,
men jeg tror det også skyldes at vi er et samfunn med få forskjeller.
Vi har ikke...
De fleste politikere lever som folk flest.
De fleste i Norge lever ganske likt.
Jeg tror det har mye å si. Så er det klart at
vi setter vår ære på Stortinget. Som stortingspresident
er jeg veldig opptatt av at pressen skal ha gode arbeidsvilkår.
Nettopp fordi vi er helt avhengige av samspillet
mellom presse og politikk, men også samspillet med befolkningen,
som forholder seg til hva som skjer på Stortinget
også i veldig stor grad gjennom det pressen rapporterer fra Stortinget.
- Men alt er kanskje ikke helt på stell her hjemme heller.
Hvilke utfordringer ser du?
Jeg tror ikke det bare er meg,
men ganske mange, som er bekymret for den økende graden
av falske nyheter, feilinformasjon
og konspirasjonsteorier.
Medietilsynet har påpekt at
nær halvparten av oss har vært i kontakt med falske nyheter,
nå gjennom koronapandemien.
Det er klart at
i en teknologisk verden hvor algoritmene egentlig styrer oss
mer og mer inn, og kan lukke oss inne
i ekkokamre, hvor det ikke kommer noen andre
synspunkter inn enn det som er i kammeret.
Så jeg ser utfordringer med det.
Det er her pressen har en så viktig rolle,
og pressen over hele landet, ikke bare her i Oslo,
men enhver lokal- og regionalavis
har en utrolig viktig oppgave fortsatt i vårt demokrati
til å både se den lokale makten i kortene,
rapportere om prosesser i samfunnet vårt,
og bidra til debatt om det som skjer.
- Men hvorfor bekymrer dette deg? Ser du en utvikling nå,
som du for eksempel frykter kan føre til en svekkelse av norsk presse?
Jeg tror det er veldig farlig å ta ting for gitt og hvile på laurbærene.
Både i forhold til den statistikken vi så
og feirer og markerer i dag,
men også generelt.
Selv om vi forstår at det er stor forskjell
på USA og Norge, tror jeg likevel veldig mange av oss ble overrumplet,
da vi så stormingen av Kongressen.
- Du ble overraska?
- Det var i hvert fall veldig trist å se.
Når man går etterpå i tankene sine,
er det klart at det er en stor forskjell på det amerikanske og norske samfunnet,
og det handler mye om at vi ikke er splitta som folk.
Men vi må ikke ta det for gitt at det fortsetter.
Vi må jobbe for det. Da er vi avhengige av
en aktiv, fri presse til å støtte opp under det
over hele landet. Vi er også avhengige av
at vi politikere har tillit.
Jeg mener at pressen også bidrar til det,
fordi pressen refererer politikken bredt,
og lar folk se hva som skjer, for eksempel på Stortinget.
Man kunne ønske seg,
som politiker, at journalistene var enda mer interesserte
i akkurat den saken, og gikk dypt ned og gravde.
- For du har faktisk skrevet litt om irritasjonen over disse brysomme journalistene,
som aldri egentlig forstår deres gode intensjoner.
Skulle du noen gang ønske at du var kvitt dem?
- Eller kontrollere det mer? - Nei.
- Absolutt ikke. - Du har kanskje kjent på følelsen litt?
Jo, med glimt i øyet.
Forrige uke var det et Dagbladet-oppslag om at jeg hosta.
- Det ble oppslag. - Jeg hadde spist to mandler,
før jeg gikk inn og skulle lede møtet, så satte de seg på tvers.
Så var det hovedoverskrift om at jeg hadde brutt smittevernreglene.
Da fikk vi fokus på hvordan vi rengjør der vi sitter,
og at vi er veldig gode på smittevern på Stortinget.
Men det er egentlig en spøk.
Jeg tror vi trenger det.
Jeg sammenlignet journalister noen ganger med den brysomme gutten
som var rundt på skolen og skulle helst være i nærheten av deg
for å vise interesse, og sa at lufta er for alle
når han var helt oppe i ansiktet på deg. Jeg har sammenlignet det med det,
men det er egentlig bare en spøk.
Vi trenger at dere ser oss i kortene.
Ett av våre viktigste verktøy mot maktmisbruk i vårt samfunn,
er en presse som er interessert, graver i dybden og følger med.
- Hva er verdien av journalistikken nå, i en av våre verste kriser i moderne tid?
Har du gjort deg noen erfaringer i løpet av dette året?
Det tror jeg at vi som samfunn har gjort.
Vi har sett en presse som i veldig stor grad bidrar til å informere.
Egentlig veldig bredt.
Vi har også sett en presse som har bidratt til
at politiske prosesser blir opplyst.
Noe av det første var denne koronaloven,
som regjeringen la fram,
og hvor det ble, takket være både folk der ute,
altså jusprofessorer og andre, som var opptatte av at ikke maktfordelingen
skulle forskyves i Norge,
men også pressen som la opp til den debatten,
og gjorde at behandlingen av koronaloven i Stortinget
ble annerledes. Det endret loven.
Vi rakk å ha den ute på en liten høring.
Det er et eksempel på en presse som bidrar til
å vise åpenhet om prosesser, og bidrar til at
de politiske beslutningene blir sett fra flere kanter.
- Det sies nå, fra pressens hold,
at koronapandemien har gjort det vanskeligere
for pressefriheten, også her hjemme.
Er pressefriheten svekket i noe grad med pandemien?
Det er sider ved hvordan vi lever nå, som gjør at
den uformelle kontakten ikke er der lenger.
Jeg tror mange journalister og politikere kjenner på det,
selv om mange av journalistene som ferdes på Stortinget,
har det kanskje nesten friere i våre korridorer
enn i korridorene i sine redaksjoner.
Men man går glipp av alt det uformelle.
Den korte samtalen.
Den kaffekoppen som man kan ta ved kaffemaskinen,
og komme inn på et spor man kanskje ikke kommer inn på,
fordi det blir litt fjernere når alt er digitalt.
Men jeg tror ikke vi skal...
Jeg tror vi kommer gjennom dette i Norge i god behold,
og at vi tar opp igjen de gode tradisjonene vi har
om også de uformelle møtene mellom politikk og presse.
- Det får vi håpe. Tusen takk for at du kom hit,
stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen.
